I det store og dystre St.Hallvard, finens det et rom.
Selv nattens skrekk og gru, selv det mest skrekkelige fra helvetes dyp skjelver i frykt.
Lyset fra taket stråler inn i sjelven, og lyser fram de mørkeste skyggene i folk.
På dagen er stedet dødt, men når solens stikk har viket, danser stolene.
Når du engang et skrik værre enn døden, så vet du
enda et offer for St.Hallvards sjeleløse gitter.
Svært skrekkinngytende, og ganske poetisk! Jeg likte særlig setningen med "når solens stikk har viket, danser stolene"- her har med hele tre språklige bilder i en setning.
SvarSlettMen du.. pass på skrivefeil!